Hei 2017!

Glemmer å skrive her, men skriver mye ellers. Tenker mest på sommeren og lyset og varmen og blomstene og plantene, lange frokoster og brunsjer og å gå uten strømpebukse, på Bergen når det er sol og en hytte midt i Oslofjorden, på å gå hjem fra byen seint på natta eller tidlig en søndags morgen. Heldigvis finnes det noe lys selv i mørketida: venner som har bursdag og insisterer på å holde en 30 minutters tale om alle gjestene, som drar alle med på den bruneste karaokebaren etterpå. Venner som blir sittende etter en fest og ikke går hjem før i halv åtte-tida. Venner som kommer på pizza og venner som sitter ved siden av deg i alle forelesningene. Alle vennene å ta en kaffe med. Alle vennene som snart skal bli venner, som akkurat nå er helt nye bekjentskaper. Likevel: det største lysglimtet er at det bare er 24 dager igjen til våren.

Hei 2016!

Det er vinter og det er hardt, jeg veit at det går mot vår og jeg håper, men jeg tør ikke gi meg hen ennå, joggesko mot grusen, men vinterskoa står fortsatt fremme. Vintern er snart over og jeg har ikke skrivi noe her siden november, det blir alltid sånn, da jeg var singel lå jeg bare om sommern, det er ikke sant, men nesten, i hvertfall mer, toleransen min for andre mennesker er så mye høyere om sommeren. Denne vintern har ikke vært så ille, jeg har til og med fått nye venner, jeg har alltid vært ganske lett å bli kjent med, men jeg har aldri hatt så lett for å få nye venner som nå, ekte venner, gode venner, jeg har det bedre enn på lenge, men samtidig ikke helt okay, jeg prøver å finne ut hva som er meg, hva som er livet, hva jeg kan fikse. Kroppen min kommer seg liksom aldri helt, jeg var sykemeldt i to måneder i høst, jeg kan gjengi all statistikk om kyssesyken, hvor mange som har det uten noen særlig symptomer, hvor mange som er like uheldige som meg, jeg har aldri blitt andpusten av å svømme før. En ny følelse har sneket seg frem i meg, en jeg aldri har kjent på før, et behov for å bli voksen, jeg ønsker meg plutselig helt andre ting, ikke helt, men litt andre ting, kanskje er jeg bare lei av å være blakk, hvem veit, jeg kjenner etter, det kjennes annerledes. Hva kjenner dere?

Tips

Det er søndag og det er en god dag for å lese lange artikler, du veit så lange artikler at du ikke har tid til å lese dem på hverdagene (jeg har lest denne og denne for eksempel). Eller så kan du lese en hel bok, en hel norsk samtidsroman kanskje, jeg synes det er så deilig at det gis ut så mye kort, god, norsk skjønnlitteratur, fuck 400sidersromanen. Eller så kan du lese noen av de fine tinga som har blitt skrevet på internett i det siste, som for eksempel dette:

Jeg sa en gang at jeg var singel og allmektig, det hjalp meg gjennom all verdens hjertesorger, men når hjertet dundrer i kroppen min og adrenalinet flyter, når kroppen viser seg fra sin dødelige side, så er jeg langt fra allmektig, jeg er bare et vanlig, lite menneske som vet at det en gang skal dø, og selv om legen måler puls og blodtrykk og sier at alle prøvene er fine, så kan ikke legen si at alt kommer til å gå bra, for hele poenget med disse kroppene våre er at de alle en gang skal slutte å fungere.

Linn skriver så fint om å bli eldre og om tenåringshjertet og voksenhjertet.

 

wow5

Jeg håper du ringer meg, Erle. Jeg håper du alltid kommer til å ringe meg, på tross av at en hel generasjon skiller oss, på tross av at du og jeg de kommende årene kommer til å leve vidt forskjellige liv. Jeg håper du ringer meg; fra toppen av et tre du har klatret opp i, fra et klasserom med en god karakter på pulten foran deg, fra en kø til favorittkarusellen din på Tusenfryd, fra en jentekveld du ikke ble invitert til, fra en dum gutt, den dummeste i verden spør du meg, som aldri ringte deg tilbake, fra senga di, midt på natta når du ikke får sove, fordi verden er så stor og du er så liten.

Idas brev til lillesøsteren sin. Les hele her. Eller se på disse bildene og gled deg til sommeren.

 

og læreren din spør deg hva det er som er galt, kan jeg gjøre noe, har du vondt og alt du sier er: jeg må få lov til å ha et privatliv jeg også!!!!!

Rita skriver om å være 14 år.

 

men bombene i bagdad
de smeller i en notis
og vi blar forbi

Dette diktet. Bare les det.

 

jeg røsker tak i armene deres og skriker: DU HOLDER PÅ MED DENNE DRITTEN SELV. DU SKRIVER, JEG TRODDE DU SKJØNTE AT DET KOSTER Å VÆRE ÆRLIG, AT MAN RISIKERER NOE, AT MAN GIR BORT EN DEL AV SEG SELV TIL FORDEL FOR NOE MAN TROR PÅ. MEN DET SKJØNNER VEL IKKE DU, DIN LILLE PIKK, FOR DU LAGER BARE MENINGSLØS OG DUST HUMOR OG SKJØNNER IKKE AT ALLE VI ANDRE, VI RISIKERER NOE.

Ingen vet om denne bloggen skriver om når noen plutselig veit om bloggen, om å skrive, om å blottlegge seg selv og om å gi bort en del av seg selv til fordel for noe man tror på.

 

Processed with VSCOcam with m6 preset

Alle nyanser av sinne er en samling fortellinger om alle de dagene som ikke ble sånn som man trodde de skulle bli. Når du står med øksa i hånda og har slått i stykker en dør, når du har sneket deg inn på en pelsdyrfarm og ikke vet hvorfor, når du har ligget med tre av kameratene til nesten-kjæresten din, når noen forteller deg at Norge er et føkka sosialdemokratisk høl, og om byen der det står skrevet SUG DEG SELV med sprittusj på en dør.

To ikke-internett-tips: +jeg fikk adventsmagasinet i posten her om dagen, leser det sakte for at det skal vare hele advent. +Min smarte, flinke venninne Mari har gitt ut en utrolig fin bok som jeg synes du skal lese.

God søndag og ikke for å være «avslutter alle blogginnlegg med spørsmål»-typen, men del noen lenker/boktips/osv med meg a dere<3

14 1/2

jeg har kyssesyken, det varer og varer, det skjer ingenting i livet mitt, jeg prøver å eskalere i alle sosiale situasjoner jeg er i, jeg stiller spørsmål jeg ikke vil ha svar på, jeg søker bekreftelse, jeg er jeg drøyere enn jeg burde være, drar den vitsen jeg godt kunne latt vær å dra, jeg higer etter bevegelse, etter at noe skal skje, at pausen er over, at livet skal starte igjen, det er som om jeg er 12 eller 13 eller 14 eller 15 år igjen og venter på at livet skal begynne, at noe skal skje, at noe skal ta tak i meg og dra meg ut av kjedsomheten, av å gå i ring mellom de samme stedene, de samme lekeplassene, den store huska vi alle får plass på svinger frem og tilbake, jeg har ikke flytta langt fra der jeg vokste opp, å vokse opp i oslo sentrum tar fra deg muligheten til å rømme fra fortida, jeg går forbi stedene jeg vokste opp, stedene vi hang, stedene vi møttes, stedene vi venta, stedene vi venta på at livet skulle begynne, at noe skulle skje oss, at noe skulle bli annerledes, jeg venter bare på å bli frisk, jeg venter bare på at livet skal begynne igjen, at jeg skal slippe å være 14 og 1/2 inni meg.

Tenker på tekst, skriver ikke

Skjermbilde 2015-10-13 18.14.55
Jeg sier at jeg har kyssesyken, de sier: så bra, da har du tid til å skrive, som om å skrive handler om tid, når det handler om teksten som vil ut, teksten vil ikke ut når jeg har 39 i feber og sover 14 timer hver dag, å være syk innebærer en enorm ensomhet, jeg har aldri likt å være aleine lenge, jeg er ikke redd for å være aleine, jeg er redd for å kjede meg, jeg kan ikke skrive når jeg kjeder meg, jeg vil helst være med andre mesteparten av tida, kanskje er det fordi jeg ikke skriver om meg selv.